TORI AMOS KOMMER TIL OSLO I SEPTEMBER! HURRA HURRA HURRA!

Noen forsøker å rømme, andre står fasinert og følger med på det som er i ferd med å skje.
Selv er jeg en god blanding av de to, jeg jogger fort bakover mens jeg prøver så godt jeg kan å få med meg detaljene rundt tragedien. Hun med barnet skriker at alle kan reise til helvete. Aldri om noen skal få fange dem. Av tilskuerne oppfattes hun nok som psykotisk, selv oppfatter jeg henne som sterk. Uredd. Barnet ser årvåkent på oss. Gir ikke fra seg en lyd. Gråter ikke, ler ikke, bare ser. Stirrer. Rett inn i hvitøyet på hele folkemengden. Jeg stopper et øyeblikk, hjertet hamrer; jeg er redd for fortsettelsen. Spent på slutten, nysgjerrig på hvorfor. Hvorfor hun står der, hvorfor hun holder barnet (sitt?) over hodet slik at alle kan se, hvorfor jeg forlater dette skue, hva er jeg engstelig for?

Så hopper hun. Publikum skriker av skrekk, hviner av fryd, roper om hjelp- pass dere!
Jeg slutter å puste. Lukker øynene. Det suser i ørene og jeg letter.

Dagen etter står det på forsiden av avisen "sinnsyk dame tok livet av seg selv og barnet sitt". God opptenningshjelp tenker jeg. Idioter.

gammelt jungelordtak: forelsket og glad liten er dårlig blogger..
unnskyld.

vår; funnet ut at jeg er blitt allergisk mot pollen, snufs. fått piller og øyedråper. Sånn forøvrig så skal jeg bli tante til en liten sjokoladebaby (søstern min sier den blir mer litt sånn karamell-aktig men), og det er jo stas! Hatt to timer lang lunsj med en kusine som er fra england, vist henne og kjæresten hennes rundt i frognerparken. Forsøkte forklare litt om Sinnataggen, men det gikk ikke så bra. Vanskelig å forklare om noe du ikke kan, på engelsk.

Jobbe igjen.

Heart, lille.

jeg er her fortsatt.

Har på romantisk skjørt, sort tynn genser og knallrød cardigan. Føler meg fin. Håret er satt i en løs hestehale, den altfor lange luggen min er tvinnet bakover. Trur det ser søtt ut. Gleder meg til å se deg, snurre meg rundt for å vise hvor fint skjørtet er, smile til deg og vite at du vet- jeg har ikke pyntet meg for jenta som fyller fire, men for deg.

En natt fra hverandre og det kribler i hele meg når jeg ser på klokken- om under en time ser jeg deg! Alle destruktive tanker er fløyet, solen skinner og blomsten i vinduet som jeg trudde var død er kommet tilbake til livet!

Støvsugeren står fortsatt midt på gulvet, har ikke rukket å støvsuge hele helgen- den har vært for fylt avhendelser (og deg).

Buss 301 om kort tid.

Later, lille.

Idet hun setter seg foran meg vet jeg at det hun har å fortelle vil være tungt å bære. For begge oss. Jeg smiler det betryggende smilet jeg har øvet på foran speilet og sier med lav stemme- sett igang. Jeg er klar.

Han kom til meg en av de nettene jeg ikke visste om jeg sov eller var våken. Stemmen hans var sterk, og uten å si et ord forsikret han meg om at han var kommet for å bli. Jeg kan huske at jeg lukket øynene og trakk pusten dypt før jeg igjen festet blikket på han; som for å kontrollere at han var der, i sin fulle størrelse, på mitt rom i min leilighet.

Stopp.

Go on, hvorfor stopper du?
Tja. Jeg kom akkurat på at jeg har noe som koker på komfyren. Hadefornå.

søndag.

Så er helgen over.
På toget; ved siden av en sovende fetter som er engelsk. Raymond och Maria synger Nej og jeg tenker joda- det skal bli godt å komme hjem (til deg).

Fortsätt kör, det gör inget om vi dör
jag levde en sekund, jag levde en sekund.